Smells like no spirit

PostScriptum ble oppdaga på by:Larm i ’05, spilte på Quart året etter og har fått en del shine i Tyskland. Innom VG-lista var gutta med EP-en PrePost også. Ikke dårlig. Pop/Rock er en tricky sjanger. Vanskelig å gjøre spennende, og lett å gjøre dårlig. Spør Keane.

Jeg blir overraska om du ikke har tråkka opp gata der PostScriptum befinner seg et par ganger før, gitt. En blindvei unna Coldplay, eller et lite steinkast vekk fra U2. Voksen-a-ha rett rundt hjørnet. David Bowie et buss-stopp unna.

Prophet:Deny starter i radiotempo, med den forholdsvis catchy «Where Did My Love Go», og den drivende og velproduserte «Garbage Man», som sikkert havner på P4 eller Kanal 24 i nær fremtid. Imellom disse to og sistesporet «Sailor», som står frem som best på album-debuten, med en minimal produksjon som gir plass til Skippervolds gode, dog lite særegne, stemme, er det imidlertid lite å skrike opp om. «East of Egypt» er eksempelvis dvelende i negativ forstand. «Sound of Home» høres ut som et tannløst, ambisjonsløst Madrugada, og «Departure» mer enn minner om a-ha med sånn halvveis døv R.E.M.-vokal.

Prophet:Deny er stort sett motstandsløs, uten overraskelser og med en vond, usympatisk eim av kalkulerthet over prosjektet. Jeg merker jeg er likegyldig. Sikkert fin i klesbutikk.