Snevrer inn og mister oss

Det er ikke sjelden at vi som ønsker å kalle oss opplyste og samfunnsengasjerte, i mangel på tilfredsstillende analyser og årsaksforklaringer, henfaller til formuleringen «alt er politikk». Det er lettvint, diskusjonsdrepende og korrekt på samme tid.

For ut fra statsvitenskapens vide og smale definisjoner, kan man, om man vil, koke ned alt mellom himmel og jord til en tykk og lite identifiserbar masse og kalle den «politikk». Kanskje derav det altomfattende fokuset på begrepet i media og akademia?

Det idéhistoriske tidsskriftet Arr har gjennom sin 20-årige historie skodd seg godt på kunsten å presentere det kuriøst dagligdagse og underholdende i det akademiske tidsskriftformatet. Der populærvitenskapen forenkler det komplekse, går Arr ofte i motsatt retning og løfter det tilsynelatende enkle og dagligdagse til noe høyere. Det har gjennom årenes løp gitt oss overraskende og horisontutvidende bidrag om blant annet sladder, mat, dommedag, folket og hjemmekos.

Men hva skjer når det gjennomakademiserte og vitenskapeliggjorte begrepet «politikk» skal presenteres? Begrepets stilling burde forutsette at tekstene, på ulikt vis, presenterer politikk som noe annet enn det vi er vant til i samfunnsvitenskapen. Her lykkes ikke Arr i tilstrekkelig grad. Hovedproblemet er at tekstene ikke tilfører begrepet noe utover det vi allerede kjenner.

To bidrag skiller seg likevel ut. Det er Johannes W. Løvhaugs «Kunsten og den kalde krigens politikk – da Jackson Pollock kom til Kunstnernes Hus» og Eystein Sandviks «Haydns vei mot storhet – nasjonalisme, revolusjonskriger og striden om Haydns Skapelsen». Her synliggjør forfatterne hvordan politikk manifesterer seg på ellers tilsynelatende upolitiske arenaer. Ellers er de øvrige tekstene i stor grad intetsigende ved at de berører politikk i opplagte «politiserte soner».

Og om man, noe vågalt, forutsetter at politikken er bort i mot altomfattende og dermed nærmest uhåndgripelig; hva er det da disse tekstene, med et par hederlige unntak, bidrar med? De sementerer – antagelig helt ufrivillig – det relativt opplagte og setter leseren igjen med et knippe tekster som ikke har særlig interesse utenfor de snevre fagkretser som tekstene springer ut ifra. Arr har med andre ord redusert sin status til et temmelig ordinært fagtidsskrift.