Solid

Termodynamikkens første lov slår fast at mengden energi i et lukket system alltid er konstant, og joda, U2 er fortsatt energiske som en eksploderende supernova. Der er Bono og kjemper mot HIV, og der er Bono og sletter u-lands-gjeld. Har de mer energi igjen til

musikken?

Visst faen. Skiva åpner med tre-minutters-rockeren «Vertigo», som er så mye støyvegg som vi kan forvente fra familievennlige post-Achtung Baby-U2, og et hardt forspill til platas høydepunkt, «Miracle Drug». Det første minuttet høres ut som lillebroren til «Walk On», så sluker The Edge en stadionrock-pille og i tre deilige minutter er U2 akkurat så herlig pompøse som de er på sitt aller beste. Sånn fortsetter det stort sett til den morsom-kristne avslutteren «Yahweh». Jeg blir faktisk litt glad av å tenke på det.

Etter flere gjennomhøringer enn hva som er normalt for at en U2-skive skal sette seg er det klart at guttaboys innfrir de vanvittige forventningene fullt ut. Nesten. «Love and peace or else» er som en B-side fra Rattle and Hum ispedd en god porsjon negro spiritual. Nedtur, men resten av skiva er – til tross for en mangel på singel-materie – veldig god. Alt i alt er det mye bra musikk om storbyen, kjærlighet og pappa’n til Bono her.