Solotripp

Det finnes eksempler på skuespillere som rett og slett spiller fletta av filmen de er med i. Av nyere eksempler innen den biografiske sjangeren kan nevnes Charlize Theron i Monster, Jamie Foxx i Ray og nå altså Philip Seymour Hoffman i Capote. For dette er Hoffmans film.

Han portretterer den flamboyante, narsissistiske og særpregede Truman Capote på en suveren måte. Filmen konsentrerer seg om seks år av forfatterens liv, og viser hans arbeid med historien om mordet på familien Clutter i Kansas i 1959, som resulterte i non-fictionromanen In cold Blood i 1966. Hoffman klarer å vise hvordan Capote var villig, om enn ikke uten tvil, til å bruke kald kynisme for å få sin historie. Og hva han tapte på å gjøre det.

Det som svikter her er rett og slett … resten av filmen. Jada, landskapsbilder fra Kansas' endeløse åkre er alltid fint, og birollene er bunnsolide. Men det hjelper skandaløst lite når filmens nerve, den narrative linjen, er like trygg og stødig som en drita full forfatter på vei mot moralsk undergang. Til og med det som burde vært et sikkert kort med hensyn til spenningsoppbygning, Capotes jevnlige besøk på fengselscella hos den ene morderen, reduseres til uengasjerende klisjéfylt death-row drama. I korte ord; Filmen: 0, Philip Seymour Hoffman: 1.