Solstad fordi han er Solstad
16.07.41
Oktober 223 s.
Det må være lov å si at store deler av denne boken er dørgende kjedelig. Så kjedelig at det nesten ikke er til å holde ut. Men du må holde ut slik jeg holdt ut Dag Solstad, for dette er ikke en slakt.
Dette er Solstads fjortende roman, en bok mange har ventet på. En slags selvbiografi. 100 av de 223 sidene er viet Dag Solstads daglidagse liv i Berlin. Hva gjør Solstad i Berlin? Han går rundt og tenker på byen og gatene. Tanker som han med en irriterende nøyaktighet deler. Han bruker en dag på å lete etter slangeskinnsko, en annen dag drikker han alkohol og en annen igjen kaffe.
Ville jeg lest dette hvis en debutant geleidet meg gjennom Berlin på denne nitide måten? Nei, jeg ville avfeid det som elendig. Kjenn din besøkelsestid også som forfatter, skriv noe viktig, noe interessant. Så hvorfor holder jeg ut Solstads Berlin? Jo, fordi det er Solstads. Fordi jeg forventer at snart skal det komme noe bra. Snart skal Solstad fortelle meg om livet sitt, om sitt politiske engasjement, om sin politiske apati. Kanskje var Arild Asnes anno 1970 Dag Solstad selv, men hvor er Asnes nå? Jeg nekter å tro at han går rundt og beskriver Berlin for lesere han ikke kjenner.
Ler Solstad av meg? Ja, det kan føles slik. For til slutt avslører han meg og alle som har strevd seg gjennom Berlin-passasjen. Solstad har vist at det er uutholdelig kjedelig å være i en annens hverdag. Han har lurt meg inn i hans liv, fordi han visste at jeg, nettopp fordi det er hans liv, ville la meg lede.
Føler jeg meg avslørt? Ja, absolutt. Har jeg lov til å føle meg skuffet? Ja. På en måte skulle det ikke vært lov å gjøre dette. Samtidig er jeg imponert over konseptet. Tar ikke Solstad ett oppgjør med selvbiografien som sjanger? Han sier at det er umulig å skrive fiksjonsfritt. Han våger å gi sjangeren et spark og et løft på samme tid. Eller bare ler han av meg igjen? Jeg er snytt, men vel vitende om at jeg kommer til å være like nysgjerrig og spent når neste Solstad-bok kommer.
Et lite postludium: Skildringene av Solstads forhold til sin far og dennes oppfinnelser var nydelige. En ekstra gevinst for lesere som kom seg gjennom dagene i Berlin.