Solstikk

Febereaktig og svulstig kunne man kalle Øystein Wingaard Wolfs siste diktsamling, men det er ikke nødvendigvis negativt. Wolf er ikke redd for å bruke klisjeer, og gjør det med en slik selvsikkerhet at det er vanskelig å kritisere ham for det. Dikterjeget vandrer gatelangs i europeiske storbyer, møter vakre kvinner, skitne skopussere og eksentriske oldinger, solen «smiler sitt casanovasmil / og lover å skinne på støvlesnutene / til dem som brenner for Lisboa / med et kyss eller en feiekost». Det er forførende og litt befriende med en slik sanselighet, entusiasme og litt flåsete programerklæringer som «Men jeg skal stå oppreist og synge / jeg skal kravle mot maurernes bad / poesien skal overleve alle som har savn /og trenger et skudd av kjærlighet.»

Dette kunne være perfekt lesning for late, tanketomme sommerdager. Det er jo fint å kunne være så naiv og slentre rundt i livet, åpen for alle inntrykk. Til syvende og sist kommer jeg likevel ikke inn i denne diktsamlingen, og det er ikke bare fordi universitetet har gjort meg anemisk-akademisk. Boka er ikke skrevet for meg, den er for en drømmende ung mann av typen som kanskje liker å røyke seg en joint i ny og ne, skryter av at hele verden er hans hjem, og leter etter meningen med livet i et vakkert kvinneansikt.