Som bestilt

Etter å ha eksistert i lang tid som snakkis, kommer endelig Elvira Nikolaisens etterlengtede debutalbum. Førstesingelen «Love I can’t defend» har allerede funnet veien til det meste som finnes av norske hitlister, og albumet rommer flere sanger av samme solide hit-kaliber.

Mot et behagelig bakteppe av gitarer, strykere, myk bass og trommer, står vokal og piano i fokus. Det handler om den ene store og de mange små kjærlighetene, og dette kunne fort blitt et nytt skudd på treet av intetsigende pop. Heldigvis har Elvira det lille ekstra som behøves for å heve seg over middelmådigheten.

En del ligger i produksjonen av Knut Schreiner, som underbygger og fremhever originaliteten i materialet fremfor å ty til banale grep som pompøse arrangementer og ekstremt føleri. Et godt eksempel på at det enkle ofte er det beste. Samtidig har Elviras stemme en voksen klang, en god vaksine mot oversøt forutsigbarhet. Det kjennes ærlig, en absolutt forutsetning i en sjanger som krever at sjelevrengningen er av det smakfulle slaget.

Quiet exit er et likendes album uten store overraskelser eller utfordringer. Hvor høyt dette albumet scorer på skalaen for slitesterkhet kan bare tiden vise. Enn så lenge får man være fornøyd med at det lever opp til hypen. Noe annet ville vært fryktelig flaut.