Sommer er mer enn sol

R.E.M.

Reveal

Warner

Jeg har aldri helt skjønt hva det egentlig er med sommeren. Hvorfor alle er så enige om at det er den beste årstiden. Jeg spurte en venninne, som jeg vet er glad i sommer, om hun kunne forklare fenomenet.

– Om sommeren kan en leke hele tiden. Selv når en er alvorlig, sa hun.

Jeg tror R.E.M. har laget en sommerplate denne gangen.

Ikke det at gutta fra Georgia har blitt så fordømt glade og lykkelige, nei, de har ikke det. Ikke det at

Reveal er full av sommerhits, nei, den er overhodet ikke det.

«mercury is rising still / turn the fan on high / I won\'t step on my own shadow / no one wants to cry.»

Ingen glede uten vemod, ingen vemod uten glede. Dette har vært et credo for d\'herrer Stipe, Buck og Mills gjennom nesten 20 år og tolv album. Sånn sett er det lite nytt under solen, men produksjonsmessig er Reveal det beste som har kommet fra R.E.M. siden lekre Automatic for the people i 1992.

Flørtingen mellom gitarer/tangenter og synthezisere/strykere er raffinert, og Michael Stipe viser vokale variasjoner vi ikke har hørt før. Falsetten i inngangen til «Saturn return» gir tonale Aha-opplevelser, og gjennom store deler av plata gir lydleken og harmoniene assosiasjoner til både Beatles og Beach Boys.

«Imitations of life» er en solid dose pur og (nesten) ukomplisert sommerlykke. «I\'ve been high» og «I\'ll take the rain» leker med vanskeligere lynner, begge er låter som fortjener spilletid i stua. Og for første gang er tekstene trykket i coveret. Det har vi ventet på så lenge.

Skal det pirkes i plata, er det tendensen til mye monotoni og litt lite rytmisk variasjon som kan gjøre Reveal vrien å komme inn på for utålmodige lyttere. Men nyansene er der, for den som tar seg tid til å fortjene dem.

Jeg har kommet nærmere sommeren nå. R.E.M. har gitt den nytt innhold. Og meg en tro på at om sommeren kan jeg leke, selv når jeg er trist.

«this life is sweet / we\'re dancing in the street / who knows who you might meet? / you\'ll do fine ...»