Sonic Noir

Det starter såkalt mystisk med tittellåta, en todelt affære som først er en langstrakt, litt uskummel «Tortoise gjør westernmusikk»-aktig greie, før den bryter over i en passelig dose støykos, «Montreal of the mind». Middels motivert, men allikevel over gjennomsnittet vellykket lyder dommen fra denne kanten – og slik fortsetter det, egentlig. I løpet av 36 minutter byr Le Corbeau på vennlige doser dette og hint, rikt på assosiasjoner: fra Sonic Youth med den gamle smørsangeren Joe Dassin på vokal («Dans la lumiere du crepuscule»), til Madrugada, om det bandet faktisk hadde vært fett i det andre øyeblikket. Faktotumet Sissyfus bidrar med sjøsyk klarinett á la Twin Peaks, det river i flisa og skaper en aura av forfallen europeisk eleganse.

Skiva er godt innpakket, og da tenker jeg både på det lekre coveret, håndlaget av primus motor Øyvind Sandsdalen sjøl, og på de små, støvete interludiene hvor det musikalske lerretet strekkes lenger enn ensemblelåtene synes å tillate. Pensumet er stort til en halvtime å være, men de består med utspekulert uvøren sjarm – og selv om dette ikke nødvendigvis er skiva som skinner sterkest i en platesamling, skal du ikke se bort ifra at den i det stille gjør skivene rundt seg bedre. Så, excuzez moi – nå skal jeg høre litt på King Crimson.