Søt rasta

Utemmet rastamusiker elsker prektig, kristen jente. Men akk, hva gjør man når far er prest og allerede har lovet bort sin lille pike til en i menigheten?

Svar: det vanlige. Man møtes i smug, man har kriser, man går i seg selv og i andre og til slutt lar man kjærligheten seire på tross av alle ytre stengsler. Dette tegnet til å bli fryktelig kjedelig – noe det til tider også var. Men om plottet er skodd over den klassiske Romeo og Julie-lesten, er romansens politiske bakgrunnsteppe sannsynligvis ukjent for de fleste norske kinogjengere.

Handlingen tar utgangspunkt i en musikkonkurranse der Kassas (Ky-Many Marley) rastaband og Serenas (Cherine Anderson) gospelkor kommer i krangel. Herfra føres vi inn i en kontrastfylt virkelighet der visdomsord, voodo og vold blottlegger Jamaicas motsetningsfulle samfunn der en kristen overklasse dominerer svarte rastaer.

Når jeg tross lange klisjékjedelige partier ikke har tenkt til å svartmale denne filmen, er det ikke så mye takket være innholdet som formen. Den til tider nesten aggressive kameraføringen suger oss ut i havet og ned i søledammen, scenene bader vakre lystoner. Bob Marleys sønn har kanskje ikke det største skuespillertalentet, men han leverer reaggy som burde få de fleste bakender til å vrikke seg i kinosetet. Og Cherine Anderson som prektig pike er rett og slett til å spise opp.

Til min store forbauselse ble mine sarkastiske kommentarer sittende fast i et spontant og ektefølt glis når happy ending var et faktum. Jeg hater å innrømme det, men jeg fikk nesten troen på Kjærligheten tilbake.