Sterk debut, skremmende innsikt

Herfra blir du bare eldre (prosa)

Gyldendal, 94 s.

Du kan begynne med å holde debutboken til Johan Harstad i hendene. Den er liten og tynn og veldig oransje, og gir en god følelse.

Så kan du slå opp et par vilkårlige steder i boken og lese der. Det går fint. Etterpå kan du begynne på begynnelsen av boken, og lese den fra begynnelse til slutt. Det går også fint. Det er så flott med prosa; den kan leses i små biter, som en diktsamling, eller fra perm til perm, som en roman.

Boken handler om å se seg selv flyte bort fra samfunnet og miste evnen til å kommunisere, selv om man i denne prosessen glimtvis kan oppleve en vàr nærhet til andre rundt seg.

Et stykke ut i prosasamlingen, når du leser tekstene i rekkefølge, kommer spørsmålet: Er jeg-personen den samme hele tiden? Rammene tilsier at det kan være den samme; det er en mann/gutt, vi får en rekke sammenfallende stedshenvisninger og det bør være mulig å pusle sammen kronologien. Men hvis han er bare én, så blir han etter hvert så fryktelig psykotisk.

At én person mater et lite barn med sand, dreper hunden sin med hammer, rekonstruerer Kennedy-mordet og nesten drukner lillesøsteren sin i badekaret blir for sykt. Hver enkelt scene er reell, og vekker gjenkjennelse hos leseren, men til sammen blir det for voldsomt. Jeg følte meg ikke trygg sammen med en slik person på den lille hybelen min, selv om han er fanget i ei tynn, oransje bok.

Det er også fullt mulig, og dessuten mer komfortabelt, å tenke seg at alle tekstene blir fortalt av forskjellige personer. Vi har vel alle en eller annen gang opplevd ensomhet på arbeidsplassen, angsten for ikke å bli husket når vi dør eller trangen til å kontrollere et annet vesen, for eksempel ei rotte eller en kjæreste, med gift eller vold.

Harstad gjør i så måte en rekke fordømt gode observasjoner. Vekselvis får han oss til å nikke gjenkjennende, før vi i neste avsnitt får ståpels på ryggen av vemmelse. En annen gang, når jeg er i det morbide hjørnet, vil jeg lese boken på nytt og late som om jeg-personen er den samme hele tiden.

Da jeg hadde lest boken fra perm til perm, leste jeg litt her og der igjen. Det gikk også fint. Derfor likte jeg

Herfra blir du bare eldre så godt.