Stilfull strengelek

Det er mye man kan si om gitarsoloer, men direkte «tar av» gjør de bare ytterst sjeldent. Sist gang det skjedde var da Brian May med pomp og prakt og puddelhåret flagrende kom opp av taket på Buckingham Palace for en tjue minutters maratonsolo til ære for Dronning Elisabeth og hennes femti år på tronen. Det tok av, men var ikke spesielt bra.

Ta derfor vel imot Florø-gitarist Ole Staveteigs virtuose blanding av bluesrock, heartland, fandango og små antydninger av metall, og gled deg over en tilsynelatende teknisk komplett gitarist som evner å gjøre noe så tilsynelatende banalt som å smyge lettfattelige og lyttervennlige melodier inn i all den harde strengeleken. Det tar kanskje ikke av, men er jevnt godt, og skjemmer seg heller aldri ut.

Staveteigs sjuende album siden debuten «End of August» (1992) viser en gitarist som har latt teknisk artisteri hvile til fordel for større og mer melodiøse arrangementer. Best er Staveteig i låter som lekre «Backtrack» og «Peeping Tom», hvor melodikjänsle og inderlighet balanseres mot teknisk suverenitet og fullkommen instrumentbeherskelse. Eksotiske «Tango Fandango» og atskillig mer potente «Change» kommer også godt fra det, ellers er Down mest en hyggelig liten sak sånn helt på det jevne. Bra spilt og alt det der, altså.