Storbyen skremmer. LOL.

Stakkars meg. Barbie World. Patetisk. Det trenger ikke være perfekt. Inside Out. Uteligger står det med tusjskrift i tegnede sirkler inne i den brune pappesken. I midten henger en naken, tilsynelatende suicidal Barbiedukke i en hyssingtråd. På venstre pappvegg står det skrevet Art is everything. LOL. Zzzz.

For oss som har lengtet etter et alternativ til politisk korrekt samfunnskritikk, noen som kan bekrefte at storbylivet ikke nødvendigvis er som i Margreth Olins Engelen, er utstillingen Byrom en kjærkommen opplevelse. Her ironiseres det med både samtidskunst og samtidspessimisme.

Tar du turen opp den bratte trappa til hemsen på vevsalen på Kunsthøgskolen, møter du et skilt som lyder Her vil vi bygge, her vil vi bo, ved siden av en installasjon som framstiller Oslo sporveiers bussrutetabell. Like ved ligger et Monopolbrett på en forhøyning, og en liten gulvlampe lyser opp bygårder i papp. Du skjønner raskt tegningen. Prøv lykken. For kan Barbie World bli Plata? Klart det kan. Hvem er hvem?. Da er det beroligende å se ut mot den høstkledde byen gjennom de store vinduene.

Og tenke at førsteårsstudentene er inne på noe. Prestasjonsjag og rusproblematikk, javisst. Men kunst er kunst. Og Oslo er Oslo.