Storslegge fra Lillehammer

The Mormones er en kar med fett hår og caps på bass og vokal med Dyret fra Muppet Show på trommer. Live er de rene åpenbaringen.

På So What torsdag feedet det så mye mellom låtene at jeg kjente

strupehodet vibrere. Bassen ble kjørt både gjennom et gitar-stack og en svær bass-amp og alle i lokalet ble fylt av lyd hver gang det ikke ble spilt på bassen. Så hver gang samme mann skrek ut 1 2 3 4 ble en forløst fra dirringen bare for å finne seg selv midt i 90 sekunders øs. En underlig form for intervalltrening.

For her spilles det fort. Som juling. Man bare må ha massiv respekt for et band som debuterte med en

ni-spors sju-tommer. Guide to good evil er deres første album, og gjennomsnittslåta går i E, spilles så fort at Dyret må gi alt han har, handler om å ha det kjedelig og heter «That\'s it, I\'m calling the Mothership» og er over på 1.33.

Hvis du skal se ett norsk band live i år, se disse kara. Plata er et bra stykke arbeid å turnere på, men neste gang det blir album burde kanskje bandet gå ut over sin egen greie og låne fra et band som Clutch, verdens saktest spillende hardcoreband, eller innrømme at de har noe på gang tekstmessig og gi plata dramaturgi. Du ber om bråk når en haug av låtene går like fort i samme toneart.

Og så vil jeg ha mer feeding på plata. For jeg savner å være inni den lyden.