Straffebom

Tenk deg at du er tenåring. Tenk deg at du lever i fattigslige kår i en forstad til en eller annen storby. Tenk deg at det eneste du føler du kan skikkelig er å sparke ei lærkule rundt på ei gressmatte. At det er det eneste du virkelig elsker å gjøre. Så tenker du deg at en helt ukjent fyr kommer bort til deg en dag, etter å ha sett deg løpe rundt på

gressmatta, og sier: «Hei. Har du lyst til å prøvespille for en av de største klubbene i England?»

Denne filmen har tidligere blitt omtalt som sportsfilmens reddende engel, og dermed har regissør Danny Cannon mye å bevise for et sultefôret publikum.

Men dessverre innfrir ikke Goal!. Det meste har ligget til rette for at filmen skal bli en sportsfilmklassiker: Man har fått med en stor og kjent klubb, verdensstjerner som Beckham og Zidane i småroller, greie skuespillere og erfarne folk bak kameraene. Det det skorter på er manuset. I stedet for å kun skrive en stræit historie om en gutt sin vei mot drømmen, skal man absolutt også vikle inn en kjærlighetshistorie. Dette går på bekostning av resten av filmen, og man føler ikke at man kommer skikkelig inn i noen av historiene. I tillegg er karakterene i filmen i overkant stereotype og grunne.

Nei, ta deg heller en tur på løkka og se noen småtasser spille. Det er bedre underholdning.