Stramme karer

Det finnes minst to måter å drive et band på. Den ene er å spille én type musikk hele tiden, og fordele det utover flere plater. Strokes, for eksempel. Den andre er å stadig gjøre noe nytt. Som... tja...Sister Sonny, for eksempel. Immigrant-Bergenserne har levert alt fra selvhøytidelig postrock til fjollete synth-baluba, og ingen album er like.

Nytt album, ny(e) stil(er). Lucky Doggies byr på rockeriff og rikt persongalleri i «Poor Harold», maniske rop om et-eller-annet i «Kompis», dempede Radiohead-kjensler i «Small errors grow heads», tight synth-rock i «Pistedust», en nydelig ballade i «My first love, John Green» og, ja, du skjønner. Litt av hvert.

Arrangementene er jevnt over strammere enn ved tidligere utgivelser, et heldig trekk. Søstrene prøver som nevnt å tøffe seg med rockeriff et par ganger, men tøffheten varer som regel like lenge som det tar å spille riffet én gang. Deretter glir sangene ut i mer poppet terreng – til tider uvanlig lystig. «Sir James Fitzjames» kan nynnes på en måte som gjør at vennene dine tror det blir mye på deg for tida. Låten er det udiskutable høydepunktet på en plate som har somme briljante brokker, men for det meste er «bra».

Om Sister Sonny en dag skulle få vist sitt fulle potensiale, vil denne platen bli stående som et viktig skritt i riktig retning. Foreløpig sitter en igjen med følelsen av at

Lucky Doggies kunne vært så mye mer.