Streit om jazz
En fortelling om jazz
Unipub forlag
Intervju med forfatteren
Med tittelen
En fortelling om jazz signaliserer Carl Petter Opsahl et bevisst forhold til å det å skrive historie. Han fremhever også i forordet at hans fortelling er en av flere historier om jazz.
Og bra er det. Det er er fint med noen små forbehold når en skriver historie. Og det er fint å slippe at folk må ta artige grep som å ha en gjennomgangsfigur eller å fortelle historien bakvendt for å vise frem historiens flersidighet. Opsahl tar den ganske enkle, og helt elegante veien: Han viser frem det refleksive nivået i forordet; senere skriver han klart, konsist og rett frem.
Dette er en perfekt bok for de som vil repetere før eksamen i musikk grunnfag. Eller, det vil si, nesten perfekt. Den mangler et register. Ganske rart igrunn. Det blir mange navn i en sånn bok. Når et navn dukker opp igjen, som når en plutselig leser om Tony Williams og mener å ha lest om ham før, trenger man et register.
Dette er dessuten ment å være en bok for andre jazzinteresserte. Da fungerer En fortelling om jazz hakket dårligere. Boken har ikke bilder. Jazz har med estetikk å gjøre, og det hadde vært fint å se hva folk hadde på seg, eller hvordan sceneoppsettet så ut til forskjellige tider. Fraværet av bilder skyldes nok at en vil holde prisen nede. Og det er prisverdig. Men da burde forfatteren ha skrevet med tanke på dét. En bildeløs fortelling om jazz burde inneholde anekdoter og korte beskrivelser for å gi litt spillerom for leserens visualiseringer. Boken er rett og slett vinklet litt feil for oss som ikke spiller selv.
Historien om jazz er også en historie om forskjellige lytterposisjoner: Nye former for jazz produserer og blir produsert av nye lyttere. Dette burde vektlegges sterkere. Jeg vil hevde at man lærer mer om Count Basie av å lese i Malcolm X\'s selvbiografi om den sinnsyke dansingen som foregikk på Basie\'s konserter enn å høre hos Opsahl at Count Basie begynte som pianist hos Bennie Motens. Leser man Malcolm-boka, vil man også høre om alt dopet jazzstjernene tok, noe Opsahl underslår, og man vil skjønne at Opsahl tar feil når han nevner undertiden at Malcolm X ble skutt ned på åpen gate. Korriger sånne feil, vamp opp biografiskissene, og boken blir kjempebra.