Stroboskopmusikk

Laconic Zero har et monster av en bassist. Ja, et monster – et godartet monster, vår helt, som overkommer alskens vanskelige verdener ved hjelp av vrengbefengte, hyperaktive dødsstråler av bass. En gang i blant møter han bossen Dag Sølvberg som er vrien å få has på, han har tross alt et repertoar som inkluderer en rekke livsfarlige triks. Jeg nevner i fleng: «Voldsomme Yngwie», hvor han kommer med abrupte angrep av overtent sologitar, og «Snikende Rypdal», hvor han plotter inn giftige piksellerte fjellandskap med lange toner i bakgrunnen.

Laconic Zero har bare ett fast medlem. Trond Harald Jensen står for både den strålende basstrakteringen og det øvrige lyduniverset, som er skapt på en Commodore 64. Spillmusikkmetal er nokså intense saker. Jeg lurer på om det kan være epilepsifremkallende. Det skjer noe hele tiden, men når man gransker kaoset er det ikke stort som endrer seg. Det er som en maurtue – aldri likt, alltid likt, og ikke spesielt behagelig å sove ved siden av.

Likevel fenger det – i hvert fall periodevis. Laconic Zero er et band med ideer. Her og der er det en ekstra tvist, noe som går vanvittig galt eller noe som fungerer ekstra bra. Det er gøy å høre ham harve på et ordentlig riff. Da låter Tribeca knallhardt og fint, men jeg savner et drøyt sistebrett.