Student Jørgensens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land

ATTAC og globaliseringen

Aschehoug

Det kan ikke lenger være noen tvil: en oppvåkning blant befolkningen har funnet sted! Bevisstheten rundt finansmarked, kapitalmakt og mangelen på finansrestriksjoner har endret seg totalt på usedvanlig kort tid. Horder av ungdom reiser til Gøteborg og Genova ens ærend for å markere avsky mot samfunnsutviklingen. Den eksplosive populariteten til ATTAC er et symptom på nettopp dette. Organisasjonen ønsker blant annet å innføre en avgift på valutatransaksjoner samt slette u-landsgjelden.

Det er ut i fra dette perspektivet hovedfagsstudent i idéhistorie og journalist i Morgenbladet Sten Inge Jørgensen har skrevet boken

ATTAC og globaliseringen. Jørgensen har lenge markert seg i Morgenbladets spalter som en nær ATTAC-venn og leverandør av ATTAC-informasjon til det norske folk. Han var også en av initiativtakerne til en norsk filial av den internasjonale organisasjonen.

Den første delen av boken er en lettfattelig og interessant sammenfatning av hvilke aktører som opererer i den globale maktkampen i dag, samt hvilke problemer og utfordringer disse jobber med. Jørgensen argumenterer overbevisende for at sivile (ikke politisk valgte) organisasjoner (som ATTAC) her har en svært viktig rolle. De fungerer som premissleverandør og pressgruppe for en mer demokratisk utvikling av en stadig mer sammenvevd klode der finansinstitusjonene får mer og mer makt.

Bokens andre del tar for seg ATTACs historie og hva organisasjonen står for. Her får vi også en nyttig begrepsavklaring og en etterlengtet gjennomgang av diverse honnørord som har flagret rundt i offentligheten det siste året: Tobin-skatt, Jubilee 2000 og demokratisk kontroll av finansmarkedet.

Det er ikke nødvendigvis en ulempe at en bok om ATTAC skrives av en ihuga forkjemper for organisasjonen. I hvert fall ikke om man tar boken for det den er: et forsvarsskrift. I så måte er den vellykket. Forfatteren er engasjerende uten å være anmassende, og har en tillitvekkende bred referansebakgrunn. Men som en samfunnsanalytisk bok faller den igjennom. Argumentasjonsrekkene blir for springende, eksemplene for få og udokumenterte. Det finnes ikke en eneste kildehenvisning og heller ingen litteraturliste. Dessuten bærer boken preg av å være skrevet på rekordtid. Poenger blir gjentatt flere ganger i samme avsnitt, mens andre avsnitt blir stående ensomme og forlatte uten at de påviselig har noe med de tilstøtende avsnittene å gjøre. Det har nok vært fristende for forfatteren å komme med en bok om ATTAC mens jernet er glovarmt, men med litt større grundighet kunne boken fortjent å bli lest også etter høsten 2001. Det gjør den ikke nå.