Svenskefeen

By og land i samme stemme. Det er Karin Park. Hun gir assosiasjoner både til en god fe i skogen og til jenta i miniskjørt i penthouseleiligheten. Låtene på Superworldunknown heller mest mot byjenta, med catchy refrenger og stor entusiasme, men samtidig er det et eller annet landlig og folkemusikalsk over måten hun synger på. Park høres ut som om hun vil fortelle alt på en gang, og synger både på inn- og utpust. Det kan komme av oppveksten i det indre Sverige satt opp mot hennes nåværende situasjon som musiker i Bergen. Eller det kan være så enkelt som at hennes største musikalske forbilder sannsynligvis er Bjørk og Catatonia. Men nok om sangstilen. Det er sangene som er det spesielle med denne plata. De er noe av det beste som har kommet ut av Bergen i år. Dette er låter skrevet, bygd opp og fremført med god følelse for hva som gjør at en sang umiddelbart treffer lytteren og blir sittende. Hele denne plata er single-materiale, bortsett kanskje fra et par kjærkomne ballader som drar ned tempoet og sørger for dynamikk på plata.

Superworldunknown er en imponerende debut, og uansett hva Park skulle finne på å gjøre med sin gispende sangkarriere har hun her fremvist et enormt talent som låtskriver.