Svimlende lesning

Det skal godt gjøres å henge med i den mangslungne Vertigo av W. G. Sebald. Et forsøk, selv et mislykket sådan, er imidlertid å anbefale.

Sebald ble født i Tyskland i 1944, men bodde fra 1966 i England, hvor han underviste i europeiske litteratur ved universitetet i Norwich fram til han døde i en bilulykke i 2001. Bøkene hans lar seg vanskelig sjangerbestemme og inneholder innslag av reiseskildring, biografi og historie. Dessuten er de utstyrt med fotografier av mennesker og ting som dukker opp i teksten. På denne måten problematiseres hele tiden tekstenes fiksjonskarakter.

I

Vertigo, Sebalds prosadebut fra 1990, som nå for første gang utgis på norsk, er dette aspektet enda tydeligere enn i de andre bøkene. Av de fire kapitlene er to gjenfortellinger av episoder fra livene til Stendahl og Kafka, mens man i de to andre følger en navnløs jeg-forteller på reise i Europa. Stadig trenges imidlertid reisen i bakgrunnen og en refleksjon – over en kaféregning like gjerne som et kunstverk – tar dens plass. Det er vanskelig å oppdage direkte forbindelser mellom utlegningene, som oftest har man bare en vag følelse av at de, sanne eller ikke, tilhører samme orden. Likevel oppleves ikke Vertigo som uforståelig, heller som inntagende på et merkelig fornemmende vis.