Synd, skam og balanse

Det er mange muligheter til å tråkke feil hvis en skal lage film om et så betent tema som pedofili, særlig hvis en velger å imøtekomme det med forståelse og medmenneskelighet, slik det gjøres i The Woodsman.

Walter kommer ut av fengsel etter å ha sonet 12 år for overgrep mot barn. Han plasseres i en tom leilighet og forventes å skulle plastre sammen et liv for seg selv. Og han får seg kjæreste! Kjærlighetshistorien raser framover i et for denne filmens del unaturlig raskt og harmonisk tempo. Forholdet fremstilles som redningen, sjansen til å «starte på nytt», og kjæresten er kanskje hakket for ukritisk. For Walter er jo ikke kurert. Igjen og igjen tar han seg selv i å følge etter småjenter gjennom høstløvet. Igjen og igjen sloss han mot monsteret inni seg selv. Spesielt bra illustreres denne kampen i møtet mellom Walter og lille Robin. Her er filmens balansegang hårfin, vår uvegerlige sympati for Walter settes hele tiden opp mot den truende, nesten kvalmende vissheten om hans tilbøyeligheter.

Regissørdebutant Nicole Kassell har laget et filmatisk godt og stødig verk, i blå og grå toner, med fallende løv og flygende fugler som stemningssettende elementer. The Woodsman er i det hele tatt en vakker film om noe veldig stygt, den stiller de rette spørsmålene og tvinger deg til å snu og vende litt på tankene. Det har man som kjent ikke vondt av.