Syttenførtidelstakt

Bindestreksmetal har blitt den ultimate bestillingsverkmusikken her til lands; lite gleder kulturbyråkrater under sjuogtredve mer enn mer eller mindre innøvde ekskursjoner inn i metalen fra et annet sted – det være seg folkemusikk, støy eller frijazz. At resultatet ofte ender opp med en oppramsing av nevnte sjangeres dølleste klisjeer (mens alt det som gir uttrykkene liv/levealder tilgodeses mer «rendyrkede» utgivelser), er ofte underordnet høyere verdier, (og her burde varsellampene blinke) som å «ta nisjene på alvor».

Dette er fallgruven Monolithic står og pisser i kryss over. Stian Westerhus og Kenneth Kapstad trakterer baritongitar og doble basstrommer, og tvinger sammen metal, støyrock og friimpro. Mest av alt høres de ut som Meshuggah – «Licking Your Wounds that Won’t Fucking Heal» høres f.eks. ut som en søtt nerdete tribute til svenskenes «The Mouth Licking What You’ve Bled».

Hva gjør så Monolithic så vellykket? Uanstrengthet – bandet elsker faktisk sjangrene de baler med, og ser kanskje ikke forskjell på dem – energimusikk, kaller Kapstad det. Spilleglede funker også. En gammel lekse, med andre ord, om enn i ukjent landskap: Det er som regel bedre å tillate seg å gjøre det man liker best, enn å tilstrebe noe man tror kunne blitt interessant.