Tam larm

Som en venninne sa: «Hvis man går ut fra en stumfilmkonsert med Dr. Caligaris kabinett og støyrock, og tenker at det var helt OK, har noe gått galt.»

Ved hjelp av en raffinert bruk av lys og skygge, teaterkulisser og mørkt sminkede skuespillere tegner filmen opp en drømmeverden der det forferdelige hele tiden er usynlig tilstede. Det er ikke er sikkert hvem som er hvem, hvem som er gal, og hvem som har myrdet. Blandet med støyrockens gjennomtrengende, kroppslige lydopplevelse, skulle det være nok til å ryste en stakkars sjel.

Mye av magien med stumfilmkonserter er den forsterkede følelsen av lyd og bilde, fordi det er et levende band som kommuniserer med filmen her og nå. Årabrot virket mer som et fremmedelement et sted i skyggen ved siden av filmen. De jobbet mot filmen når de la amerikansk dialog om totalt andre temaer over den. Det hendte jeg merket endringer i musikken som sto i forhold til filmen, men det var så sjelden at det kan ha vært tilfeldig. Uten å ha bygget opp stemningen først, falt det til jorden når de til slutt kjørte på med volum og vreng på gitaren.

Egentlig er jeg ganske lei meg for å si det, for det var et veldig godt initiativ som nok ga denne lytteren for høye forventninger. Jeg gleder meg til flere stumfilmkonserter neste sesong.