Tamt, men bra

En gang lot verden seg blende av unge selvstendige kvinner som, med gitaren i hånda, utfordret guttas monopol på å synge egenskrevne låter. Sjangeren har siden vokst seg stor, og av en eller annen grunn står kjepphestene ganske tett innenfor den kvinnelige singer/songwriter-tradisjonen. De småbitre, men langt fra resignerte ordene til eksen, de underfundige observasjonene og den lett rocka og halvvrengte roadmoviegitaren. Skjønner? Den følsomme dama med bein i nesa har blitt en livsnyter. Og, inspirert av «Sex og singelliv», shopper hun seg fra den ene livskrisa til den andre – en konform individualist.

Aimee Mann har laget et bittersøtt konseptalbum om samlivet til John og Caroline. Hun tråkker mildt sagt nokså trafikkerte stier. Joe Henry, kjent for å ha pussa støv av Solomon Burke til strålende kritikker, gjør en grundig, men overraskende lite dristig jobb bak produksjonsspakene. På mange måter har man hørt denne skiva før.

Hvorfor liker jeg dette likevel? Det er vel så såre enkelt at Aimee Manns låtmateriale er så sterkt at det kunne kommet i hvilken som helst form. Herlige, intelligente, men upretensiøse poplåter. The forgotten arm beviser til det fulle at man ikke alltid bør la seg skremme av klisjeer.