Tamt neshorn

Studentteatret

Neshorn (Eugene Ionesco)

Ingrid Weme Jensen (regi)

Studentteatret har med

Neshorn av Eugene Ionesco tatt seg vann over hodet, og drukner seg selv og et ellers glimrende manus i noe som blir en tam og tidvis vakuumaktig tom situasjonskomedie. Der stykkets (og absurdismens) tanke er å vise en surrealistisk virkelighet hvor mennesket isoleres og fremmendgjøres, sprøyter regissør Ingrid Weme Nilsen og assistent Lars Finholt Jansen på med billige poenger og karikerte typer.

Vi presenteres for en søvnig og idyllisert fransk småby. Freden blir brutt når et neshorn inntar byen, og med tiden blir flere og flere i persongalleriet forvandlet til nettopp neshorn. Den mannlige hovedrollen Bergengér er grunnleggende skeptisk til forandringene, og blir etter hvert den eneste som holder på sine menneskelige prinsipper. Etter mange spenningstopper når stykket et klimaks mot slutten, når den vakre Daisy forlater Berengér til fordel for dyreriket. Det gjøres hele tiden forsøk på å bygge opp en klaustrofobisk stemning rundt Berengér – forsøk som tross gode lydeffekter og godt håndlag med lyset aldri lykkes; skuespillerne benytter ikke scenen som et lukket miljø, men henvender seg hele tiden til, og flørter med, publikum.

Rumeneren Ionesco skrev Neshorn i 1959, og mange spekulerer i om stykket er en politisk kommentar til et totalitært partiapparat. Weme Nilsen og Finholt Jansen tar stilling til verken det ene eller det andre, og kjører et høylytt løp, med lite appellerende innhold utover det rent underholdende. For å understreke Neshorns allerede manglende troverdighet, spilles Berengér av Astrid Mejdell – som er umiskjennelig kvinnelig i fremtoningen. Selv om Mejdell nå og da virker ukomfortabel i rollen, gjør hun så godt hun kan, og bidrar på sett og vis til å redde stykket nærmere havn.

Bortsett fra denne skivebommen, har Weme Nilsen og Finholt Jansen gjort gode valg når det kommer til rollebesetningen. Jo Ofrim Bjørke er glitrende som byråkraten Dudard. Det samme kan sies om Erlend Olaisen som kuet kolonialhandler, og Rannveig Revhaug som Daisy. Tross tidvis overdrevne karikaturer, gjør flere av skuespillerne gode prestasjoner i småroller som krydrer scenebildet og dialogene.

En av absurdismens fastsatte teaterdogmer er at teksten skal stå i et opphøyet fokus, og at skuespillet skal foregå innenfor stiliserte rammer slik at enhver referanse til den ytre virkeligheten blir borte. Med knallgrønn scenografi, samt dresser og innredning fra det mørke 70-tall, gir årets Neshorn blaffen i dette. Om Ionesco ikke akkurat snur seg i graven, rynker han i alle fall på nesa av Studentteatrets oppsetning.

foto: Åshild Støylen

Neshorn

Stykket spilles i Teatersalen, Chateau Neuf kl 19.30 frem til 7. mars.

Inngang kr 80/60.