Tander sjelegrafsing

I Am A Singer/Songwriter er nesten litt bittersøt meta i all sin sjelegransking.

Men først: Egil Olsens stemme er så sår og tander at han når som helst kan forventes å bryte sammen i krampegråt over ett eller annet innmari trist. I stedet fortsetter han å klynke stemningsfullt og vakkert, og en reise til egne avgrunner må vike for solfylte California.

En ung mann på frifot blant palmer, sval bris og rosa neonskilt i skumringen et sted i utkanten av L.A., er et klassisk godt utgangspunkt. Olsen er et personlig, gitarklimprende soundtrack for alle som måtte drømme om å leie bil på vestkysten. Men det virker usikkert om han selv tror på at den romantiske artistdrømmen han synger om er oppnåelig. Og «Playlist» vitner om slapp radiomottagelse, før han bluesjammer seg på beina igjen i «Back on My Feet».

Olsen hevder han egentlig ikke vil skrive sangene sine såpass «blå». Det bare blir slik. Det minner litt om Truman Capotes selvpisking, i det han solgte sin sjel til forfatterkunsten, og det gjør ikke Olsen mindre interessant og lyttverdig. I Am A Singer… er like mye en reflektering over artisten selv og platens skapelsesprosess, som en formidling av eksterne inntrykk. Uten at det på noen måte blir kleint selvsentrert av den grunn.