Tar en spansk en

5 løgner tar for seg fem menneskeskjebner gjennom et døgn i oslosommeren. Noen som sa Hawaii, Oslo? Uansett. I regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens debutfilm, om det han selv kaller «fem mennesker som vil noe», møter vi bestefaren som kjøper guttesex, den ukrainske postordrebruda som skal sendes tilbake til hjemlandet, forretningsmannen med en Downs-rammet sønn, klovnen som egentlig vil være stand-up-artist og den forelska jenta som er både rullestolbruker og superselger for Amnesty International. Fem originale skjebner, med andre ord.

Filmen begynner lovende; den stadige klippingen mellom skjebnene er effektiv og får opp forventningene. Dessverre har jeg problemer med å tro på de fem karakterene. Med unntak av Charlotte Frogners ærlige tolkning av en usikker og ulykkelig forelska jente, og svenske Michalis Koutsogiannakis horekunde, blir de for konstruerte og typete.

Og uansett hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å tro på den tåredryppende historien om postordrebruden som må sendes hjem. Alt jeg ser er Pia Tjelta i en blond parykk.

Når birollene i tillegg virker lagd på en oppskrift av sit-com blanda med commedia de’ll arte, begynner en å vri seg litt i setet. Det er her det går galt. Cirka midtveis svikter nemlig manus, og filmen raser sammen.

Her er det ingen som møtes i et veikryss. Heldigvis. Men når bare noen av personene treffes, liksom helt tilfeldig, blir det hele ulogisk; det gjør at jeg ikke skjønner hva slags film jeg har å gjøre med. Jeg forstår rett og slett ikke hvilken sjanger jeg skal plassere den i. Er den realistisk? Drama? Komedie? Eller kanskje magisk realisme? Sånn som filmen står nå, er det vanskelig å skjønne hva den hvil. Når det plutselig kommer scener så absurde at en synker lengre og lengre ned i stolen, og når det blir tatt lettvinte løsninger i manus på problemer for å gjøre det «kjapt og gæli», må dette tydeliggjøres, ikke tåkelegges.

Det hele gjøres komplett ved en kvinnelig singer-songwriter som hvisker til pompøse pianotoner. Alt for å framprovosere medynk hos publikum. Jeg blir bare provosert, og etterlyser mer originalitet, nerve og færre klisjeer, og at man caster andre enn Pia Tjelta til enhver norsk film.