Televisjonsmusikk

Teitur Lassen har fått hjelp av en kar ved navn Jeff Cohen til å skrive mange av låtene på sin debutplate. Denne Cohen skriver musikk til serier som Dawsons Creek og Party of Five, noe som godt kan fungere som en veiviser til hvor disse lydbølgene fra Færøyene skvulper mot land. Poetry and Aeroplanes er nemlig ypperlig som lydspor til tv-serier hvor flinke tanntrådbrukere sitter i hvert sitt hjørne av borgerlige hjem og lurer på om de er veldig triste eller kanskje bare litt homofile. Tenk visesang og følsomhet og gitar og strykere og dempet piano og svakt jazzede trommer. Og tenk nå for all del med øynene lukket.

Det finnes tekstlinjer her som viser at Teitur kan være så ærlig som singer/songwriter-formatet krever. «I\'ve got lots of pictures, I\'ve got one of you in that dancing dress. But man I feel silly in that dim light just after doing you by the sight of my My Kodak delights». Oftest virker det likevel som om tekstene omhandler sånt som tekster bør omhandle for å høres seriøse ut. Som utålelige akademikere som tror at vanskelige ord alltid er dype tankers ekko, bruker Teitur setninger og bilder som er helt tømt for mening for å virke melankolsk og tankefull. Et horribelt eksempel: «I\'m fire – you\'re the ocean, I\'m energy – you\'re the rythm, love is somewhere inbetween». Man vil spy.

Teitur taler de følsomme onanistenes sak like godt som noen, bevares. Likefullt er det ikke til å stikke under stol at

Poetry and Aeroplanes er en genuint uviktig plate.