HÖJDARE: Det Norske Teatrets oppsetning av _Få meg på, for faen_ er en to og en halv times lang opptur, mener vår anmelder. Foto: Det Norske Teatret.

Tettpakka selvrealisering

En mopp kan brukes til så mangt. Det samme kan en roman.

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Olaug Nilssen / Marit Moum Aune

# Få meg på, for faen

# Det Norske Teatret

Da jeg leste Få meg på, for faen, var jeg sikker på at jeg skulle dø av skam. Olaug Nilssens skildringer av tenåringskåthet, trassalder, selvrealisering og dagdrømming var så to the point at jeg rødmet i sofakroken. Boka traff meg i magen, og panna ble dertil rynkete da ryktene om å iscenesette Nilssens geniale stream of consciousness-aktige melodrama fra den lille vestlandsbygda Skoggeheimen viste seg å stemme.

Nilssens roman er en historie om tre kvinner som lengter etter å bli sett. Maria studerer sosiologi i Bergen, jobber som renholder og fantaserer om å komme på Vestlandsrevyen. Alma er tenåringsjenta med kraftig seksuell oppvåkning som fantaserer om å bli tatt på, mens kona til Sebjørn drømmer om å bryte ut av tilværelsen som husmor til åtte døtre. Hun vil ut i arbeidslivet, og finner sin kampsak i den nedleggingstrua hjørnesteinsbedriften Skoggeheimen Nepefordeling AS.

Rynkene forsvinner fort. Forestillingen er en handlingsmettet sceneversjon av boka, med et enormt driv – en kortversjon av eller et gjensyn med romanen, alt etter som. I den parallelle handlingen mellom de tre kvinnene skapes en effektiv fortellerstil, hvor både sang, dans og film blir brukt.

Ensemblet klarer å gi liv til skikkelsene i boka, og spiller med et distinkt kroppsspråk. Karakterene er typer, men blir likevel aldri karikerte. Snarere henter de fram egenskaper man kjenner seg igjen i selv: Tenåringsusikkerhet hvor man gråter uten å vite hvorfor (fantastiske Pål Sverre Valheim Hagens «radikale dotter» er min nye helt). Følelsen av å endelig mestre noe. Hvordan en hettegenser i vinterkulda kan bli den største kjærlighetserklæringa. Tenåringsopprør, trassalder og selvrealisering: Vi har alle vært der. Det er kleint, og vi ler og rødmer. Fordi vi kjenner oss sånn igjen.

Til tross for morsomhetene: Tematikken er både viktig og alvorlig. Sterkest er møtet med kona til Sebjørn, mora som har oppdratt åtte døtre og aldri fått realisert seg selv eller levd livet på sine premisser. Forestillingen oser av symbolikk og dobbeltbetydninger. Kontrastene er sterke, og symbolikken subtil.

Spillet er tett og godt, men noen ganger går det for fort i svingene. Man vil gjerne ha med så mye som mulig av boka – forståelig nok – men kill your darlings er ikke et begrep uten grunn.

Likevel ser man at en mopp kan funke på flere plan: Som vaskeredskap, mikrofon og dildo – så lenge det gjøres riktig.

Powered by Labrador CMS