Til nød underholdende

F.A.B.

Aschehoug (359 s.)

Når man sitter der foran pc\'en og ler seg i hjel av genialt morsomme mailer man har fått fra vennene sine, kan ideen falle den beste inn: Resten av verden burde også få lese dette. Ideen om e-postromanen er lett å unnfange. Gjett hvordan det går når den skal gjennomføres.

Benni og Dina er bestevenner. Egentlig vil de bruke all sin tid på jente-punkrock-bandet, men de må jo ha en jobb, og sitter dermed foran datamaskinen og mailer hele dagen. Venninneprat, betroelser om uønsket graviditet, lister (a la Bridget Jones), fylle-schnøvling (a la Bridget Jones), avsløring av fadeser i tv-jobben som å tryne ned fra et stativ på direkten (a la Bridget Jones), alt finner sted via e-post. Troverdig? Neppe.

Men det er ikke

bare trivialiteter, teite ordspill og halvhjertet påklistrede sidemotiver. For så prøver historien å ta en retning: To tøffe, men tvilende jenter finner mot til å rive seg løs, være gærne – og så forsvinne. Ikke uten sjarm. Og klipt og limt fra Thelma and Louise.

Så hvorfor skriver to journalister denne boka? Jo, de svømmer i fittstimen. Noen annen forlaring finnes ikke, selv om forfatterne tar forbehold ved å la sine respektive romanheltinner være påfallende unge og naive, og «ironiserer» over politisk korrekthet, kaffelatte-tidsalderen og orgasmekurs. Når man skal gjøre noe helt nytt og ikke kommer opp med en eneste original idé, når man skal være satirisk og blir platt, når man skal være morsom og blir gørrkjedelig, da er det enda godt at man er littegrann feministisk.

Å skrive en vellykket e-postroman lar seg sannsynligvis ikke gjøre. Spørsmålet er om dét skal komme disse forfatterne til gode.