Tilbake til åtti-tallet

Kristín A. Sandberg

Avalon

Aschehoug (205 s.)

Alt du trenger å vite, lærer du på ungdomsskolen. De hemmelige nøklene blir utdelt her. Og hvis du ikke lærer det da, så skjønner du det aldri. Hvordan visste klassemafiaen på åttitallet at tiden var inne for å bruke Isba-støvler med rød syltestrikk, snurre sprengledning rundt eikene på sykkelen, sy små og ikke store lapper på jeansen? Nå som de er blitt voksne, hvordan vet de at man må ha forsikring, at barnet skal gå i barnehagen og at man må betale registreringsavgiften?

Fortelleren Connie er blitt voksen, men hun føler seg fremdeles utenfor og uten grep på verden. Hun har nettopp lagt bak seg noen rotløse og retningsløse år sammen med Ruben Da Luz i bobilen hans, med sønnen Engel og en postkasse full av inkassokrav. Connie tenker tilbake. Hun vil samle trådene, fortelle den egentlige historien bak sin egen fortapte følelse. Begynte det på ungdomsskolen i Ski? Eller mye tidligere? Connie følger tråden tilbake til sine formødres skjebner, en tråd av umulig kjærlighet som binder slekten sammen. Kanskje finnes det bare begynnelser?

Det er mye selvbevissthet i fortellerstemmen, nesten

for mye idet den reflekterer over minnenes og hukommelsens egenskaper. For selvransakelsen til tross: det er vanskelig å se hvem denne jeg-personen egentlig er.

Connie koker en bittersøt saus av skjebner og minner, og følger nostalgiens mønster, som er å gjøre fortid til nåtid og nåtid til fortid: Hun savner ungdomstiden, hun savner oldemorens ungdomstid, hun savner Ruben mens hun er sammen med ham. Også minnenes mønster er bokens struktur: Å hoppe frem og tilbake mellom tider og steder, ofte med tilbakevending til samme sted igjen og igjen. Det er forvirrende lesning, til tider nesten påtatt komplekst. Men alt i alt fungerer skildringen av et ungt menneskes minnelandskap, og ikke minst tidslandskap, i denne tilbakeskuende romanen om åttitallet.