To i en

Studentteateret

Pjotr & Josef og

Play.mobil

Dette er gode saker. Studentteaterets dramatikerkonkurranse har resultert i to underholdende og megetsigende enaktere i en dobbeltoppsetning. Tomhet når livet blir for rutinepreget står i fokus i Pjotr og Josef. I Play.mobil er temaet menneskenes blaserthet. Stykkene gir to perspektiver på å ikke gripe det viktige i livet på en ekte måte. Noe særlig mer enn dette har stykkene ikke til felles.

Det som i dramatikerens tekst var Pjotr og Josef, er blitt Petronella og Josefine etter studentteaterets bearbeidelse. De to kvinnene er innesperret i et rom. De mentale sperrene er sterkere enn de fysiske. Kvinnene fyller tiden med tilsynelatende meningsløse handlinger. Det vaskes og måles og regnes. Dette blir en strategi for å håndtere tomheten som preger de to kvinnenes liv. Samtidig sier de at de ikke kan leve på noen annen måte.

Endelig ringer det på døren. Skal det etterlengtede bruddet i den alt for ensformige livsstilen komme? Men nei: Josefine nekter Petronella å åpne. Litt senere ringer det igjen. En mystisk kvinne lister seg inn vinduet. Det er uklart om det var hun som ringte på.

De to karakterene utvikler seg noe. Maktbalansen utfordres og endres. Men istedenfor å skape dynamikk, fører dette til at typene forflates, uten at konfliktnivået endres. Resultatet blir verken fugl eller fisk, og man sitter igjen med følelsen av at det kunne vært jobbet mer med teksten.

I Pjotr og Josef er skuespillerprestasjonene gode. Miriam Rose Sitkin Røsler gir en livaktig fremstilling i rollen som Petronella. Det samme gjelder Silvia Morán Kjølstad som Josefine, men i de følelsesladde scenene mangler hun troverdighet, og fremstår som en smule forknytt. Det er dessuten slurvet litt i måten man illustrerer handlinger, som å åpne eller lukke vinduer og dører. Det holder ikke å så vidt løfte på hånden.

I Play.mobil er de fire rollefigurene til forveksling like. At man knappest kan skjelne dem fra hverandre er et bevisst grep som gjør at man stadig stiller spørsmålet: Handler dette om fire personer, om to, én eller om oss alle? Rollefigurene, og spillet dem imellom, blir karikaturer på de som løper fra sted til sted uten tid til å ta verken seg selv eller andre på alvor, som når barn leker mor og far. Rollefigurene er imidlertid mødre og fedre, ektemenn og arbeidskolleger, men de nekter å ta sine sosiale roller alvorlig.

Stykket har ingen handling, og spilles i et forrykende tempo, som et bilde på den vanvittige hastigheten ting rundt oss skjer i. Figurene går fra samleie til jobb til fødsel til jobb til barnehagen til et nytt samleie i løpet av få minutter. Skuespillerprestasjonene er imponerende. Play.mobil krever et presisjonsnivå utenom det vanlige. Ved en anledning foregår to parallelle dialoger, alt i et forrykende tempo. Det er synd nøyaktigheten ikke opprettholdes over hele linja. For det er elementer av slurv i koreografien.

Salen er ikke egnet til å la store deler av handlingen foregå på gulvet, i liggende stilling, eller sittende på sengen. De aller færreste så noe som helst av hva som foregikk. Og det er synd, for seansen var severdig.