Tommy og tiggern

På Stortinget T-banestasjon får jeg roen over meg, og det er opp til Tommy Olsson å overbevise meg om at han er a) akkurat så tøff som den kokainsnortende blurben han presterer på coveret indikerer (nei), eller b) verdt kritikerdebatten han har klart å provosere fram i Morgenbladet (ja).

Vel inne i vognen leser jeg om Lukas Moodyssons Ett hål i mitt hjarta, men før jeg kommer fram til den delen av teksten hvor Olsson faktisk får sett filmen blir jeg oppmerksom på en narkis som har et svare strev med å åpne en boks iskaffe. Han virrer rundt blant benkene, lutrygga og forjævlig, og klarer å miste boksen mellom føttene til noen forskremte jenter. Der ligger den en stund mens han stanger i skyvedørene og snubler i sin egen tristesse før kaffen igjen er mellom de kølsvarte hendene hans og han forsvinner ut på neste stopp. På dette tidspunktet har jeg sluttet å lese.

Er det litt sånn det er å være Olsson? Å granske et verk ved å kaste det veggimellom? Å være på nippet til å finne løsningen før man mister den mellom beina på tilfeldige kvinnfolk? Å stå i overhengende fare for å snuble i seg selv?

(Senere oppdager jeg at Knust inneholder en tekst om hvor feigt det er å benytte seg av byens narkomane i sosiale kunstverk. Denne og andre tekster røper noe når man leser dem i sammenheng: Olsson er en varm skribent. Og forbløffende saklig, når det kommer til stykket.)

Fredagen etter skal jeg gjøre meg ferdig med Knust, riktignok etter at jeg har sett Motorpsycho (Som Olsson lagde videoinstallasjoner for way back when). Men trioen fra Trondheim har fått seg en morrapuler av en trommeslager i Kenneth Kapstad, og det hele er oppslukende, ansporende og tørstfremkallende.

Etter konserten møter jeg Peter og Svein-Egil, også anmeldere. Utafor Revolver blir vi praiet av en tullebukk som ønsker å få servert objektive kriterier for en anmeldelse. Peter svarer, såvidt jeg husker, at en god anmeldelse må være underholdende og interessant, også for de som ikke har noen intensjon om å sjekke ut verket. Jeg står og vipper på sidelinja, uenig, vræler forgjeves for å komme til orde, men i ettertid ser jeg at det var like greit – for det er det det handler om. I hvert fall når jeg leser Tommy Olsson. Og det gjør jeg ganske ofte for tiden.