Topp Waits

Tom Waits

Alice og

Blood money

Anti/MNW

Oi! Nå kommer skivene tett, gitt. Da Tom Waits ga ut brillefine Mule variations i 1999, hadde det gått syv magre år siden forrige utgivelse. Mannen selv hadde det åpenbart utmerket i denne perioden, og fikk nok tilbragt mye kvalitetstid med familien. Noe albumets personlige, intime tekster vitnet om.

Fra kjøkkenbordet hjemme i Santa Rosa bærer det nå, med de to nye skivene, lukt tilbake til bakgatene og kneipene som har fylt mange av hans tidligere plater. Waits har tråkket i gang det pumpeorgeldrevne beinmaskineriet han lot bli stående i skuret da den enklere og mer lettilgjengelige Mule variations ble laget, og skjener av gårde som en utrangert karusell.

På Blood money får vi Waits\' egne versjoner av musikken han lagde til scenedramaet Woyzeck. Førstesporets omkved går som følger; «Misery\'s the river of the world. Everybody row!», og gir oss et hint om at dette snarere enn et kosecruise i smul sjø, blir en mar-seilas med Knut Frostad ved roret.

Alice, også teatermusikk, er noe stillere og mindre lukket enn Blood money. Som Waits selv sier er sistnevnte mer kjøtt, blod, jord og tivoli mens Alice er mer drømmende og feminin.

Historiefortelleren Waits står ikke noe tilbake for gamle hedersmenn som Bob Dylan og Leonhard Cohen. Han gir til beste innsiktsfulle, grufulle – men omtenksomme – historier om lengsler og desperasjon. Og er ikke redd for å gi en stemme til utskudd og skakkjørte, til dels anatomisk umulige vesener.

Alt tonsatt av tivoli- og sirkusmusikk. Tysk cabaret, blåtoner, folk og jazz. Eller klezmer, fado og frelsesarmémusikk. Men alt er destillert gjennom mannens vridde hode, og kommer ut som en enhetlig og egenartet lydverden.

Gode gener og et imponerende sigarett- og alkoholkonsum har gitt mannen en karakteristisk, kornete og nesten uvirkelig stemme som skapt til å fortelle historiene fra dette dunkle, vindskeive universet. Waits selv har riktignok satt korken i flaska, men pianoet hans super som aldri før. Og tidvis høres det ut som det i tillegg spilles på kalde knokler, benpiper, sprukne lirekasser og ting Waits fant i en bakgate.

Illevarslende, sentimentalt, poengtert, omtenksomt og styggvakkert. Bokstavelig talt.