Toppen er ikke nådd

Jeg har aldri likt den backpacker-dvergen Manu Chao.

Det gir meg en del problemer i møte med Timbuktu. For all del, Malmø-negeren er en dyktig rapper med myk og deilig skåne-dialekt. Men innimellom tar den akustiske gitaren og den slappe reggae-stemningen overhånd. Organiske kverulanter gir meg pollenallergi. Attac-sjo!

Mye morsommere er Timbuktu når han feier avgårde med mer samplebaserte up-tempo låter. I «Ett brev» klager Timbuktu sin nød over at Sveriges statsminister Gøran Persson er for ettergivende i verdenspolitikken og særlig mot George Bush (han är Ku Klux Klans barns barns barn). Ikke det mest orginale fra den venstreradikale fronten kanskje, men Timbuktu skal ha ros for å sette fokus over på mer hverdagsfilosofiske og nære temaer, istedenfor å prøve å kopiere sine amerikanske gullkjede-bekledde brødre. Med unntak av Gatas Parlament, har vel en del rap-artister her til lands en del å lære av svensken. Når så du sist en norsk hip-hop-video uten deilige, men billige øst-kant berter og juggel?

Takke meg til.

Timbuktu burde imidlertid drikke mer battery og røyke litt mindre hasj.