Transit

Dette satt fryktelig langt, langt inne,

både for anmelder, leser og poet;

Diktsyklus, reiseskildring, krigsmemoar,

kroppen som slagmark eller fremmed terreng:

Tarald Steins atlas har hvite flekker,

han kjenner reisninger der fint lite finnes.

(Eller, sagt rett ut; han ønsker seg kukk)

Han våkner i otta med bankende kjepp,

tilbringer dagene i psykiaternes journaler,

lever i drømmer, der tvillingen svømmer med

Penis av ønske / ballar av draum

Svamplegemer fylles av blod og sperm,

Steins lengten utstoppes av linjeskift og

metafor. Boken har deler, kjønnlig i tallet

Én er begjæret, den andre beslutningen.

Pennen stritter mot huden, mot røynda,

Men selv blodskutte lem kan ikke penetrere

klisjeen; du såg meg før / eg såg meg sjølv

Noen dikt treffer, transaksjoner av lengsel,

graver ganger i orda ut fra kroppens fengsel.

Noen dikt rammer, som isfjell av identitet,

der de borer seg inn i skuffelsens luftkammer:

eg sakna aldri nokon bror / men han som er

meg sjølv. Til sist kommer friheten:

Utstyrt som ein nyfødd / vert eg

send ut frå sjukehuset

For å vere mann

Pretensiøst?

Provokativt?

Privat.