Tre favoritter

*Bok:* James Joyce, Ulysses

Det er 86 år siden den kom ut i år, og den er fremdeles en milepæl som alle som driver med litteratur må strekke seg etter. Den er også mye mer lettlest enn folk ser for seg. Jeg har lest den engelske, men jeg har bladd i den norske oversettelsen, og den ser også akseptabel ut.

*Skive:* Peter Hammill, Incoherence

Jeg kunne egentlig tatt en hvilken som helst av hans mange plater, men jeg tar en av de siste. Han har holdt på i førti år. Det han gjør er at han lager små eksistensialistiske suiter. Han er en type singer-songwriter, men det er en feil assosiasjon. Det er en form for sentrallyrikk – eksistensialistiske suiter om det vi ikke kan snakke om (gjerne ting som går i stykker). Dylan har noe av det samme, men musikalsk sett syns jeg han er mye kjedeligere.

*Skive:* Chick Corea, Light as a Feather

En som har forfulgt meg siden barndommen, og som jeg hører på cirka én gang i året. Den er, som tittelen indikerer, fjærlett. Det er denne sopranstemmen og Corea på el-piano, et instrument som kan være enerverende å høre på, men som han mestrer. Senere ble han mer elektrisk og mer plagsom – men denne platen er lyrisk å høre på, og er perfekt sommermusikk – et godt alternativ til De Lillos.