Tre favoritter
Amund Maarud, aktuell som vokalist og gitarist i The Grand
*Bok:* Levon Helm With Stephen Davis This Wheel´s On Fire, Levon Helm And The Story Of The Band.
Jørgen Roll, Norwegian Wood-general, lånte meg denne for lenge siden og jeg skulle ha levert den tilbake for lengst. Det er en kul reise i hjertet av et av Amerikas viktigste band, The Band, fra de oppsto og begynte å skape musikk som har hatt enorm påvirkningskraft på moderne rocke- og americanmusikk slik vi kjenner den i dag. The Band må nesten ta litt av skylda for oppbruddet av Cream, et av mine favorittband, fordi Eric Clapton heller ville lage musikk som The Band. Dette sier jo sitt om hvor viktig dette bandet har vært og fortsatt er. Alt er fortalt fra Levon Helm´s perspektiv, og gir rom for spekulasjoner i og med at han er en renskåret sørstatsmann som ikke går rundt grøten og levner ingen tvil om at her finnes det flere versjoner av sannheten. Levon´s versjon er et interessant sted å begynne.
*Film:* Joel & Ethan Cohen, The Big Lebowski.
Cohenbrødrene´s ultimate guide til «hvordan være verdens kuleste i L.A.» Filmen bør ses flere ganger fordi detaljer dukker opp hele tiden. Kan være at kompiser som konstant siterer linjer fra denne filmen kan bli litt i meste laget, men hvis man ser den mange nok ganger kan man gi de svar på tiltale.
*Plate:* The Who, Live At Leeds, Polydor, 1970.
Jeg elsker denne plata, den gir meg alltid ståpels. Fullstendig uten bullshit og overprodusering viser denne plata et band på høyden av sin kreative, frie energi. Vi har hentet masse inspirasjon herfra, og The Who viser at summen av fire kan bli mye mer. Hvis man får tak i special edition-versjonen inneholder den også liveversjonen av rockeoperaen Tommy i sin helhet. Leste et intervju med vokalist Roger Daltrey der han sa at: «The Who is lousy to fuck to but brilliant to fight to.» Prøv gjerne begge deler.