Trist men sant

«Dette er albumet som har potensialet til å introdusere Rouge Wave for et langt større publikum enn tidligere» heter det i presseskrivet. «Hør etter og se om ikke du er enig». Jeg er ikke enig.

Ikke misforstå, jeg synes Descended Like Vultures er en om noe ujevn, så stort sett nydelig plate, men jeg vet hvor jeg står. Jeg er en av dem som går med samme hettegenser hver dag året rundt. Jeg alfabetiserer platesamlinga mi etter albumtittel, jeg later som om jeg ikke leser pitchfork og jeg synes R.E.M. gav ut sin beste skive i 1983. Jeg er med andre ord så midt i målgruppa for denne musikken som det går an å være.

Når jeg skriver «denne musikken», så mener jeg referansetunge, fengende sanger spilt med gitar og sunget med sekstitallstenor, med tekster om å elske, angre og stille miste troen på livet sitt, gitt ut på Sub Pop eller Rough Trade med stygt og kjedelig cover, antakeligvis laget av en søt, ullkledd kunststudine bandet møtte etter en konsert. «Indie»-pop i nostalgiskolen, med andre ord.

Folk som meg kan digge Rouge Wave så mye vi vil. De kommer ikke til å nå «et langt større publikum». Band som er veldig opptatt av å ikke være opptatt av å selge gjør sjelden det. Dersom dette er musikk for deg, har du nok forstått det nå, og dermed er jobben min gjort.