Trist som Ryan

Demolition

Lost Highway/Universal

På

Demolition har Ryan Adams samlet alle låtene han ikke maktet å gi ut da han hadde kjærlighetssorg. Det kunne ikke bli annet enn trist. Og trist er det, i flere av ordets betydninger. Resultatet er ikke visegeniets siste låter innspilt med formål om en sammenhengende plate, men en sprikende og variert samleskive. En slags «best of», til tross for at mange av sporene ikke rekker countrypoetens beste låter opp til jeansborden.

«Starting To Hurt», «Gimme A Sign» og «Desire» er forbausende overharmoniske og tekstmessig svake låter, som godt kunne ha forblitt bootlegs for nysgjerrige fans. Da er det trist, fryktelig trist, at de i stedet er de rasket sammen og bidrar til å forringe evigvakre viser som «Dear Chicago», «She Wants To Play Hearts» og «Tomorrow». Lengtende og såre melodier som strekker seg fortvilet gjennom tomme rom. Tekster som fomler rundt på forlatte puter. Sanger som jenta du aldri fikk spilt på et nachspiel som sluttet så altfor tidlig.