Tungt om film

Arr, Idéhistorisk tidsskrift

Filmutgave

(94 s.)

Det idéhistoriske tidsskriftet Arr har viet siste nummer til film, ut fra tanken om å «utvide den idéhistoriske horisont». Det viser seg nemlig at film i liten grad har blitt brukt som kildemateriale innenfor historiefagene. Slik sett er det nok vel verdt å ha film som tema.

Flere av artiklene er laget over Morgenbladet-lesten, der et tema kan drøftes saklig i en noenlunde lett skrivestil.

Dette gjelder blant annet artikkelen om amerikanske filmskaperes nylig gjenoppdagede moral, etter 11. september. Både utgangspunktet og konklusjonen er kanskje forutsigbare; Amerikanske filmskapere får dårlig samvittighet etter 11. september fordi de har beskrevet så mange utspekulerte terrorangrep på film, og lover derfor bot, bedring, moral og patriotisme i litt for stor grad. Forutsigbart nettopp fordi det dreier seg om Hollywood.

Også artikkelen om dokumentarfilmen

Roger and Me, der skribenten tar for seg hvorvidt dokumentarfilmer kan være objektive, er god. Det blir kanskje likevel en litt brå overgang fra den nyanserte terror-problematiseringen til analysen av dokumentarfilmen Roger & Me der filmskaperen driter i alle normer. Det blir litt som å filosofere over politiets voldsmonopol, før man drar til med å analysere Judge Dredd. Bra lesning er det likevel.

Video som vitne er en annen artikkel som absolutt forsvarer sin plass fordi den ser på amatørvideoopptak, blant annet fra Rodney King-saken og fra EU-toppmøtet i Gøteborg, og hvordan de vurderes i rettssaker. Det vil si at filmene kan fungere som idéhistoriske kilder og ikke bare vurderes ut fra sin sosiokulturelle status. Intervjuet med filmnestor Arne Skouen var også rene underholdningen.

I det store og hele er altså siste nummer av Arr vel verdt å lese. Når det er sagt, så er en tredel av artiklene utrolig langdryge. Jeg vet at Arr er et akademisk tidsskrift, men nettopp fordi jeg kan sammenligne artiklene ser jeg at man trenger ikke nødvendigvis være drepende kjedelig selv om man ivaretar sitt akademiske ry.

Hva er vitsen med setninger som dette: «Det var i et storbyperspektiv at kritikerne framhevet filmens potensielt subversive karakter.»? Dette har ingenting med akademisk presisjon å gjøre – det er bare en form for sosiolekt som kommer av å lese akademisk litteratur og deretter ukritisk ta i bruk et hvert fremmedord som dukker opp.

Synderne som faller nærmest å kommentere, er artiklene «Sjokkartet møte med det moderne», «Historien som likskue» og «Da virkeligheten innhentet Italia». De er forsåvidt forskjellige, men de har det til felles at de er dørgende kjedelige.