Tvilsom tvil

Det starter med et spark i trynet. Tre gutter i hettegensere klikker på en blind gutt som venter på T-banen. Det er vitner til hendelsen, men de er handlingslammet. Grovkornede videoprojeksjoner viser hvordan en av pøblene tar rennafart og kliner til. Gutten ender opp i koma. Alle på perrongen ender opp i rettsalen, hvor første akt utspiller seg. Birgitte Victoria Svendsen er forsvarsadvokat Mona Hoff, turbokjeft og tvilsdyrker. Hun plukker vitnene fra hverandre, og demonstrerer hvor sårbare oppfatningene våre er.

I andre akt er vi på sykehuset. Ivar Nørve spiller kreftsyke Asbjørn Hoff, Monas far. Han blir glad i bildet av en gris som henger på værelset. Når en pakistansk pasient som deler rom med Hoff får bildet fjernet, bryter helvetet løs. Han tilkaller datteren og truer med å saksøke. Det er duket for akt to med iherdig argumentasjon. Assad Siddique spiller Ali, en vellykket pakistansk-nordmann som får bildet fjernet av hensyn til sin syke far. Turbo-Hoff og Ali sparrer lenge og vel om toleranse for intoleranse og respekt for kulturer mens Asbjørn vrir seg i sykesengen.

Lars Saabye Christensen og Petter Næss besøker samtidens Oslo med dette stykket. Deres portrett av byen og menneskene er kaldt og skarpt, helt ned til den stålbørsta scenografien. Men det blir for typete. Dybden i personportrettene må vike for den store kulturdebatten.

Det mest besnærende med Øyet som ser er at den demonstrerer hvor gjennomgående innfløkt denne debatten er. Ikke bare gjennom karakterenes problemer slik de fremstår på scenen, men også gjennom problemene ved dialogen slik den fremstår for meg. Det er faktisk nesten litt skummelt å høre hvor omstendelig Lars Saabye Christensen kan bli når han går i gang med disse problemstillingene. Det er som om han ikke tør å skjære inn til beinet; perspektivmangfoldet tar overhånd. Man sitter igjen med oversikt snarere enn innsikt.

Da kjøper jeg heller de små blaffene på veien, vitnenes desperasjon og kreftpasientens galgenhumoristiske bjeff. Jeg ender faktisk opp med å tro på menneskene i stykket, men jeg tviler på tvilen. Og jeg tviler sterkt på at det er det som var meningen.