Tynn indie-prog

Sirens and Us er best når de demper litt av alt det de prøver på. Men da blir de også litt kjedelige. Oslo-bandet, med røtter fra Trøndelag, har debutert med et album preget av gitarlyd fra 1990-tallet og mye temaskifter. Dessverre blir det litt platt.

Ikke at The Trap er et dårlig album, men så veldig spennende er det heller ikke. Energisk er musikken absolutt, og til tider fenger den, men det virker også litt som om bandet prøver å være noe annet enn det de er. På hjemmesiden sin skriver de at de «er et av få band i Norge som tør å plassere musikken sin i sjangeren progrock», og det er her det skurrer. For det høres ikke ut som ordentlig prog, det er ikke som King Crimson og heller ikke som Tool. Det er mer en slags indie-prog.

Noen ganger tenker jeg at dette er bra, men jeg klarer ikke å holde på den tanken særlig lenge. Og det er noe av problemet her, musikken fanger deg ikke inn. Som lytter blir du sittende litt på siden mens bandet utfolder seg. Av låtene er «Pagan days» med gjestevokal fra Sissy Wish kanskje albumets høydepunkt. Sangen er mer popmusikk enn det meste annet av det bandet har å by på, og det fungerer. Ellers er det ikke så mange spor som utmerker seg spesielt, det er nokså jevn kvalitet på hele skiva. Jeg kan godt høre på dette, men jeg vil heller høre på noe annet.