Uferdig moro

Galleri Oslo

Aschehoug (272 s.)

«Jeg forbedrer ikke verden, jeg bare beskriver den.» Slik lar frilansskribent og romandebutant Mikael Godø hovedpersonen Mads definere sitt overflatiske virke som journalist.

Mads skriver for tabloidavisen DG, der han gjennom sine to ukentlige spalter harselerer over kjendiseri og hovedstadskultur på en måte som skaffer ham like mange fiender som beundrere.

Kjæresten Maria møtte han i studietiden, mens begge skrev for Universitas. Nå er Maria, med sin jobb i seriøse Dagsposten, lei av det tabloide presseoslo og vil reise ut for å realisere litt idealisme. Mads nøler. Og havner til sengs med den ultrahippe kunstneren Stine Jomfruland. Det får konsekvenser, nok til å bære resten av historien gjennom vernissager, uteliv og premierefester; alt krydret med et realt firkantdrama.

På sitt beste harselerer Godø godt over det selvdiggende og overfladiske som preger Oslos kultur- og pressemiljø. Visse stand up-komikere, avisfolk og tv-kjendiser vil kjenne seg ubehagelig godt igjen i

Galleri Oslo. Det er alltid moro med kjendiser, fiktive eller ei, og leseren rives med av den grunne glamouren. Bakdelen er at boken ender opp med å være like grunn som miljøet den beskriver – i seg selv ingen dødssynd for en roman som bare vil underholde.

Da er det verre når dialogen i boken blir oppstyltet, som mellom Mulder og Scully; det går inflasjon i ord og kunstige forklaringer. Folk sier ikke «snurp igjen smella di, du maser som et lokomotiv» når de mener «hold kjeft».

Dessuten sliter teksten med passasjer som ikke bidrar til annet enn å få leseren til å miste rytmen. Når Godø gjennom jeg-personen Mads gir seg hen til lange tankerekker om trendanalytikere, nye bakervarer eller hvordan Grønland er blitt hipt, krasjer avisspaltisten med romanforfatteren. Det blir rett og slett kjedelig, og det er synd.

For: Mikael Godø kan skrive, og Mikael Godø kan underholde en leser. Dersom det kommer en bok til, håper jeg bare forlag og forfatter tar seg tid til å trimme teksten bedre.