Ukritisk selvransakelse

Anders Bortne skildrer her opp- og nedturer i rockebandet The Seculars. En rufsete, men ambisiøs kameratgjeng som ender opp som Norges store rockeyndlinger. Men noe går tapt på veien. Som musikk som kjærlighet; skal du leve med villdyret så får du temme det. Men så var det nettopp villskapen du egentlig forelska deg i. The seculars kveler seg selv i forsøk på å være proffe.

Det klassiske dilemmaet gestaltes på enkelt vis av bandets medlemmer. Vi finner den seriøse og strukturerte gitaristen som produserer låter i fleng og får hjulene til å rulle. Bandet frontes av hans motpol Leif; rockerebellen, publikums yndling, og mannen som gir bandet det lille, men store ekstra. På kjøpet får du den stabile og sympatiske, men ikke slående talentfulle trommeslageren. Og selvfølgelig, jeg personen, den undervurderte og litt mystiske bassisten.

Bortnes stereotype, klisjéfylte og nokså forutsigbare historie er nær ved å berike musikk-Norge med litt sårt trengt selvrefleksjon. «Jeg skjønte plutselig hvor teit alt var. Fire mann på en forhøying. Hånden i været. Hoppe opp og ned. Lukke øynene. Trange t-skjorter. Riste orgastisk på hodet mens en spiller gitar. Synge på engelsk, ikke smile på bilder.»

Med stor innsikt beskriver han selvhøytidelige og ureflekterte rockere som skal redde verden med gutteromshobbyene sine. Men dessverre går Bortne i den samme fella som han selv har satt ut. Han mislykkes i å gjøre fenomenet rockeband til noe interessant utover seg selv. I motsetning til Nick Hornby klarer han ikke å presse det universelt menneskelige ut av ethvert oppheng, enten det er musikk, fotball eller strikking. Med mindre man er genuint interessert i norsk rock, tror jeg man står i fare for å kjede seg i løpet av disse 400 sidene.

Språket er muntlig, lettlest og definitivt ikke noe produkt av den etablerte skole. Om dette er kunst eller et produkt av Bortnes gutteromsdrømmer? Tja, bokas få innslag av sex og vold står for meg som de ubestridte høydepunktene.