Ulv is the new dog

Jeg vet ikke hva en ulvedag er. Ikke vil jeg google det heller. Det høres litt mystisk ut. Kanskje det er et navn på en nesten-vanlig dag man ikke vet helt hvordan man skal beskrive? «Ja, dette har vært en skikkelig ulvedag», kunne jeg sagt til en kamerat. «Hvordan da?» – «Nei, det får du nesten tenke deg til selv».

Med Ulvedager er det sånn; det er vanskelig å gi noen kort og presis beskrivelse av hva det er. Ja, det er en samling prosatekster, noveller, intervjuer og dikt som gjerne har noe selvbiografisk og Odd Børretzensk over seg. Og ja, Ulvedager har en bidragsyterliste som kan få øynene til en ung bylinenerd til å løpe i vann. Men det er noe mer enn det.

Kanskje det er det at du vet du sitter med ei blekke i hendene som du forstår er laget av pur skriveglede? Kanskje det er det at du føler en slags lettelse over at journalister, som sikkert fikk seksere på alle norskstilene sine på ungdomsskolen og egentlig ville bli forfattere, ennå ikke har glemt kunsten å skrive gode skjønnlitterære tekster? Eller kanskje det er det at du kan lese bladet på bussen og bryte ut i spontan og høylytt latter og drite i at andre ser rart på deg fordi formuleringen var så god at en innestengt latter ville vært fornærmende? Jeg tror kanskje det, men om det stemmer? Nei, det får du nesten tenke deg til selv.

Selges på Tronsmo.