Umotivert negerfarse

Det startet ifølge regissør Erik Smith-Meyer på en fuktig kafé for to år siden. Siden den gang er Svidd Neger blitt realisert på film som feilslått farse. Det skal sies at Smith-Meyer takler overgangen fra prisvinnende kortfilmskaper til langfilmregissør med til dels originale og humoristiske sprell. Sogar med eget uhøytidelig manifest om «genuine vold- og sexscener». Men? Regissøren tryner i krampaktige filmatiske og handlingsmessige klisjeer. «Solbrent unggutt» (Ante, i Kingsford Siayors skikkelse) er overbevist om at han er sjøsame, og søker sine røtter blant ignorante nordmenn i tjukkeste, folketomme Finnmark. For å innse at han er neger.

Altså et forlokkende latterlig plott med bud om gode takter. Så var det resten da. Overtydelige poenger som formelig nekter å overraske, og som heller ikke får nyte status av å være treffsikker satirisk eller befriende komisk. Heller ikke et persongalleri karikert ut i det absolutt forutsigbare makter å bære frem selv de beste intensjoner om godt underholdningsstoff i

Svidd Neger.

Dertil kommer nordnorsk stereotypfyll i midnattsola, som på papiret har potensielt saftige ingredienser, men som på film blir et ihjelkokt sammensurium av snodige finurligheter . Svidd Neger tilfredsstiller verken nysgjerrighet eller lattermuskler som forventet. Dessverre.