Under åpen himmel

Det er fristende å trekke paralleller mellom det som skjedde ved Karpedammen på søndag og konsertene på Øya dagene før. Festivalene er høyst forskjellige, men de deler utekonsertens utfordringer.

Øya trekker gjerne band fram fra klubbenes mørke og ut i lyset. Prisverdig, men det har sin pris.

Klubben er for utescenen det TV er for en stor teaterscene. Det ene et format for nyanser og nisjer – det andre et sted for store gester. For å lykkes foran 10 000 på Øya holder det ikke bare å spille bra – du må selge inn deg selv som en artist som hører hjemme på hundre kvadrat – du trenger gjennomslagskraft hos massene og en aksept for skamløs flørt som virker platt i et mindre lokale.

For Krall er situasjonen motsatt. Hun har erobret folket, men sliter med jazzens harde kjerne. Hun må gi inntrykk av at hun ikke kun funker på store scener. På Akershus festning famlet hun, i konsertens første del var hun ræva. Med mørkets frambrudd gikk det bedre, scenen ble med ett mye mindre. Hun angrep pianoet med større innstendighet, og fikk betalt for det. At det virket kunstig, som en happening mer enn en begivenhet, var det lite hun kunne gjøre med når de ti første meterne foran scenen er en fiskedam. For slik er utekonsertens kompromisser – og det er godt at det snart er over for i år.