Gøyalt, men sprikende: Med litt manus-nål og regi-tråd kunne revyen med enkle grep blitt sydd sammen på en måte som ga enda mer mening for publikum, skriver Universitas anmelder om revyen.
Gøyalt, men sprikende: Med litt manus-nål og regi-tråd kunne revyen med enkle grep blitt sydd sammen på en måte som ga enda mer mening for publikum, skriver Universitas anmelder om revyen.

Underholdende og uoversiktlig

Kristiania-revyen leverer gode enkeltprestasjoner og treffende kapitalismekritikk, men mangler sårt en rød tråd.

Publisert Sist oppdatert

Premium+

  • Hva: Revy
  • Hvem: Høyskolen Kristiania
  • Når: 14. - 17. april

Høye toner, imponerende musikk og treffsikker selvironi er nøkkelord i revyen Høyskolen Kristiania (HK) av en eller annen grunn valgte å sette opp midt i påskeferien. «Premium +», som forestillingen har blitt titulert, har høye underholdningstopper, men også noen lange sletter.

Økonomi får en sentral rolle i revyen. Flere av sketsjene går inn på vanskelig studentøkonomi (à la «å nei, vi har ikke råd til Disney+-abonnement»), men også større strukturer i byen: Med imponerende Ivo Caprino-imitasjoner drar Askeladden gatelangs i Oslo og får arbeidsløse frisører og leger til å jobbe for ham. Et treffsikkert stikk til gründerfabrikken Askeladden (som står bak blant annet Dr. Dropin, Cutters, Squeeze og Digg), som stadig sluker mer av Oslos gatebilde.

Manusforfatterne har også sørget for å plassere skapet akkurat der det skal stå: Studentene går tross alt på en av Oslos dyreste private utdanningsinstitusjoner. I et mørkt og dramatisk musikalsk innslag, forteller en HK-ansatt, spilt av Mathias Tørdal Bleymann, om det voksende HK-konglomeratet, som spiser studentenes lommebøker og har militære planer. Intensiteten på scenen gjør at jeg i ettertid har fått falske minner om at det ble brukt pyroflammer under innslaget. Det er godt å se at HK-studentene ikke alltid tar seg selv og høyskolen sin like høytidelig som det virker.

Det er gjennomgående i det musikalske at Kristiania-revyen virkelig briljerer. Alle revyens seks skuespillere deltar musikalsk med vokal, og de er trygge på scenen. Gode soloprestasjoner kommer i fleng, selv om korvokal konsekvent drukner i bandmusikken, som gjør det umulig å oppfatte poenget i flere av innslagene. Ellers er det lite å utsette på Kristiania-revyens band. Under kapellmester Jesper Fosdahl, sørger bandet for det klassiske, korte mellomspillet etter hvert innslag, litt for høy musikk under sketsjene og en fet ouverture etter pausen. Skjær av 20 prosent av de mer enkle skrikehumor-sketsjene, til fordel for musikalske, politiske og aktualiserte innslag — det er der Kristiania-revyen skinte best.

Tross imponerende enkeltprestasjoner, er Kristianiarevyens største minuspoeng mangelen på en rød tråd gjennom forestillingen. Det blir et uoversiktlig lappeteppe av sketsjer. Selv om flere av sketsjene står seg svært godt isolert sett, taper helheten når dramaturgien blir knotete. Dette skjer særlig fordi publikum blir servert et narrativ om et eller annet premium-abonnement, som man venter på at skal adresseres fra scenen. Men de som ventet på Kristiania-revyen, de ventet forgjeves. Med litt manus-nål og regi-tråd kunne revyen med enkle grep blitt sydd sammen på en måte som ga enda mer mening for publikum.

Powered by Labrador CMS